Når heile himmelen står i brann
og man rekker akkurat å komme seg de 10 meteren fra sitt eget hus
til si eiga fjæra å få det med seg.
Da kjenner man på både ydmykhet og overstadig lykke
at man lever midt i dette vakre her og nu.
Og akkurat der og da tror man at man hører
havfrua synger Voggesang til sitt havmannsbarn
når man bare lytter godt nok etter:
Ein soldag e omme, ein nordhimmel blør
og småbåran leike , det pusti fra sør
I nattblåe djupet, i perlmorslin,
Ei havfru søng bånsuill åt ongen sin
og småbåran leike , det pusti fra sør
I nattblåe djupet, i perlmorslin,
Ei havfru søng bånsuill åt ongen sin
.(Tekst av Magne Romestrand. Innsunget på Flomål første cd: Det e lysast der lyset kjem frå.)
Man avslutter turen med et AMEN
og går stille hjem med et smil av takknemlighet.
Nydelig! Ja, både tekst og bilde.
SvarSlettKlem Viola
SvarSlett