Ei lita jente med fletter leitet hver eneste vår etter den første hvitveisen.
Den lille jenta var meg og jeg hadde minst tre plasser som var mitt eget hvitveis paradis
Den beste plassen var bak utelekestue.
Utelekstua bestod av ei djup grop som det var en naturlig hylle laget av naturen
og der var det akkurat var plass til en gammel kaffekjel og et par kaffekopper.
Jeg elsket de små hvit blomstene, jeg synes de var helt utrolig nydelige.
De første lot jeg bare stå og var å beundret de hver dag .
Først når bakkene var fulle av disse hvite skattene tok jeg med en bukett hjem.
På Frøya er de ikke så lett tilgjengelig som de var i mitt barndomsparadis i Romsdalen,
men de finnes i noen hager.
Så i dag tok jeg med hvitveis lua mi til min venninne Marie bare for å få en hvitveis titt.
Wildenvey har en liten stofe i en av sine dikt:
Bak en granvedstussved stien min omtrent,
stod skogens hvite stjernebluss
så nær og nylig tent"
stod skogens hvite stjernebluss
så nær og nylig tent"
Akkurat omtrent slik var min hvitveis skatteplass.
Det finnes helt sikkert et eller annet barnebilde av meg med et hvitveis bukett
som er lagret hjemme hos mor.
Det må derfor bli et lite hvitveis minne av min datter Tale 5 år
som er på mormor besøk og har favnet full av disse hvite vakre vårblomstene.
Et lite dikt av Kjersti Ericsson sender jeg ut til dere helt til slutt:
Se på meg,
hvisker hvitveisen.
Ikke er jeg sjelden
og merkverdig
på noen måte,
stikker meg ikke ut
rager ikke opp
over mengden.
hvisker hvitveisen.
Ikke er jeg sjelden
og merkverdig
på noen måte,
stikker meg ikke ut
rager ikke opp
over mengden.
Her står vi helt alminnelige,
skulder ved skulder.
Vet du noe vakrere?
skulder ved skulder.
Vet du noe vakrere?
Alle har vi sikkert noen gode vår barndomsminner, dette var en av mine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar