onsdag 7. november 2018

Pappaen min kunne ha vært 96 år i dag.

 Jeg elsker dette bildet av meg og pappaen min.
Han smiler så hjertelig akkurat her og det virker som jeg synes det er så stas
 å sitte på huk sammen med han.
Han  stilig fritidskledt , jeg i støvler og tykk genser som ser veldig fin ut!
Akkurat i dag kunne han blitt 96 år, og han kunne jo ha blitt det.
Det er jo noen som blir så gamle i dag, men min pappa døde når han var 56.
 Rart å tenke på at jeg snart er like gammel som han når han døde
og Ola faktisk er så gammel.
Jeg synes pappaen min var veldig gammel, så mye mye gamlere enn mine venners pappaer.
Men HALLO jeg er jo ikke gammel, i hvert fall føler jeg jo ikke det i det hele tatt.
Det betyr jo at pappa sikkert ikke følte seg gammel heller?
 Pappaen min var alltid kledt i fin bukse, skjorte og dressjakke,
han var disponent for trevareformidlings fabrikk.
Han røyka som en svamp, Pall Mall, flere pakker om dagen.
Enda når jeg treffer noen som røyker Pall Mall så kjenner jeg lukten av pappa.
Han arbeidet mye, han snakket godt engelsk og
han var kjent for å regne i hode med vanskeligste regnestykker.
Jeg fikk lov å være på kontoret hans av og til.
slikke på frimerker på brev som skulle ut, men skulle en være der så måtte en være stille.
Jeg kunne høre han snakke i telefonen ,regne fort på maskina, eller skrive viktige brev.
Hvis jeg var heldig fikk jeg se på noen av frimerkene han hadde i frimerke samlingen sin
og kanskje hvis det var helg og ikke mange på arbeid
kunne jeg få høre fele musikk på hans Tandberg opptaker.
 Pappa som fritidsmann har jeg ikke mange minner om, det var ikke han som var med oss på tur.
 Men jeg har vært i båt å fiska en gang på Hestnes i Valsøyfjorden.
Det vi gjorde var å kjøre biltur på søndagene ,
enten på besøk til gamle tanter på Vestnes eller min mors søstre i Ålesund og Åndalsnes.
Han var heller ikke sånn pappa som gjorde masse med oss ungene,
men vi fikk pappa tid på søndager når han la Kabalen Nilen ,
da kunne en sitte tett ved siden av han å se om den gikk opp.
 Eller han kunne lære meg masse om musikk som skulle spilles på søndagsmatinéen.
Om komponister , om musikkstykkene som skulle spilles og spille eksempler av dette på fiolinen.
Noe som gjorde at jeg  hadde stor glede av å ha musikkhistorie timer
på musikklinja på videregående, for det var nesten som høre pappa fortelle i min barndom.
 Han hadde fin sangstemme og jeg likte å utfordre han til
 å blad synge med å slå opp ulike sangbøker for å få han til 
å synge akkurat den sangen jeg fant.
Han hadde absolutt gehør og var elitedommer på kappleik for de beste fiolinistene.
Det var ikke alltid like enkelt for en gla synger som meg å få rettledning med
at DER sang du surt ,
enda har jeg skrekk  for akkurat det og jobber intens for IKKE å synge SURT.
MEN det har ikke ødelagt sanggleden!
Han elsket å følge med sport på tv, tippekampen var hellig,
likeså hopp, langrenn og ikke minst skøyter.
Da hadde en to valg, enten gå ut, eller sitte å være med,
noe som gjorde at jeg valgte meg Engelsk favoritt lag tidlig,
Jeg hadde Liverpool, pappa hadde Aston Villa, Storebror Arsenal, og lillebror Quens Park.
Likeså ble jeg en kløpper på skrive skøytetider,
noe jeg har gjort langt opp i voksen alder!
 Har dere sette et så stilig par?
Nesten som filmmodeller fra 60 tallet  synes jeg.
Og der er jeg, liten hvit og for en gangs skyld alvorlig liten pike.
Og alvorlig kunne en saktens være over min far, han gjorde ikke alltid like lure valg.
Valg som såret andre , valg som gjorde det vanskelig for mange.
Men jeg likte han, jeg var glad i han og  jeg såg opp til han fordi han virket så klok
og egentlig litt spennende pappa.
og jeg elsket hans musikalitet på alle måter
Det var ikke lett å være 12 år og miste faren sin,
selv om han de siste årene var veldig syk av kreft.
Det var vanskelig å forstå, og den gang var det ikke noe hjelpeapparat som stod klar for
samtaler om følelser eller sjekke ut om jeg hadde det bra.
 Og ikke ville jeg snakke om det heller.
Jeg synes det var litt flaut å ikke ha pappa
 og jeg hadde så stor sorg over at han var borte .
Så stor sorg at jeg ikke ville bli stor noen gang,
ville bare stå på stedet hvil og være liten jente .
Selv om jeg skjønte jeg stod midt i brytingstida mellom barn og ung
i ferd med å gå inn i voksen verden
 Likevel var jeg heldig , jeg hadde en mamma som brettet opp armene og bygget hus
, som ordnet en trygg økonomi.
Jeg hadde mange fine venner, jeg hadde skolekorps,
jeg hadde etter hvert kor og voksen korps med trygge gode voksne.
Jeg har klart meg ganske bra og stort sette smiler jeg ,
men likevel noen sår har jeg fra denne tiden
som har gjort følelser vanskelig å takle og bekymringer vanskelig å tåle.
Pappaen min  og jeg  ville i dag vært ganske ulike tror jeg,
han veldig blå politisk og jeg så rød som bare det.
Der ville det nok bli heftige diskusjoner,
men likevel tror jeg han synes om denne lille rødhåra jenta som dukka opp.
I hvert fall håper jeg det.

3 kommentarer:

  1. Så kloke ord om din pappa. Jeg mistet også pappa'n min som 12 åring. Ikke så mye ble snakket om, husker hvor vondt det var å komme tilbake til skolen: læreren sa ingenting, lot som ingenting hadde skjedd. Det har jeg alltid hatt i tankene i mitt møte med barn som har mistet noen.
    God klem til deg, Brit❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Nina. Det viste jeg ikke. Da er vi to i samme båt som vet litt hvordan det kan være å stå som litt "fortumlet" 12 åring å takle nye følelser man ikke har erfaring med mitt i alle nye følelser som dukker opp i en 12 årings utvikling. Vi er nok mer var for andre små i samme situasjon fordi vi vet, vi har erfaring om akkurat dette. Hvis vi klarer å bruke de erfaringene til å hjelpe andre er det den styrken vi har fått med oss <3

      Slett
  2. Pappan din ville helt sikkert vært veldig glad i deg, og stolt av deg <3
    Men det er så vondt å tenke på hvor lite det ble snakket med barn som hadde mistet noen de sto nær, enten det var foreldre, søsken eller andre. Som Nina også nevner i en kommentar. Jeg har sett TV-program om unger som har mistet søsken, hvor foreldrene, som hadde vært på sykehuset med et skadet eller sykt barn, og så kom hjem uten, og det ikke ble nevnt med et ord for søsknene. Helt forferdelig. Heldigvis er de fleste flinkere til å snakke om sånt nå. Jeg hadde selv en god samtale med en 6-åring nylig. Hun hadde mistet en veldig ung onkel. Det gledet hjertet mitt at 6-åringen var blitt snakket med om det, og selv kunne uttrykke sine tanker rundt det. Er ikke i tvil om at det er det beste.

    SvarSlett